høstmørket

i skrivende stund nærmer klokka seg midnatt. de siste timene har jeg sittet alene på stua og prøvd å kvitte meg med et evig stress og konstant hevede skuldre forårsaket av skole (jeg er overbevist om at jeg sover med skuldrene opp til ørene for tiden). jeg kikker opp fra "det tenkende mennesket" og innser nå at jeg har sittet i kveldens mørke i timer i strekk. venter på at kjæresten skal komme hjem fra jobb, så jeg kan unne meg en pause i armkroken hans mens vi ser enda en episode av the walking dead. 

jeg sukker, stemmen i hodet mitt kjefter på meg som den skippertakspersonen jeg er (har tre semesteroppgaver å levere innen en uke, og begynte ikke skikkelig på den første før i dag), og motiverer meg selv med at jeg kanskje kan ta meg en joggetur i morgen og at om tolv dager kan jeg ta det litt mer med ro i en uke før eksamensstresset tar overhånd. så er det jul.

hvor ble sommeren av?